Jeg har endelig skapt noe nytt, og det har jeg gjort sammen med 21 andre keramikere og en svær vedfyrt keramikkovn. I seks døgn har vi matet ovnen Kjærrahvalen med ved. Flammene har danset én meter høye ut av pipa og ansiktshår har (nesten) gått tapt. Hvalen har fordøyd leira med ild, aske og røyk. 

Det er et manuelt og kanskje litt gammeldags arbeid vi driver med. Noen kløyver veden, andre bærer den, stabler den, og litt senere dytter noen andre den inn i ovnen for å holde brannen i gang. Vi bytter på fyringen, og vaktskiftene avløser hverandre gjennom dager og netter i en uke. 

Historien til tingene jeg har brent i denne ovnen, er en historie om å jobbe langsomt og grundig sammen med fremmede som blir til kjente, om å være tett på elementene, kjenne glohet varme slå mot ansiktet, legge seg ned i den kjølende elva, kjenne lukta av sevje fra nykløyvet ved og svetten fra tungt arbeid. 

Etter å ha vært med på en vedfyrt keramikkbrann, har jeg tenkt på hvorfor jeg blir så glad av å vite hvor ting kommer fra, og hvordan de blir til. Jeg blir glad av håndlaget keramikk, men jeg blir også smått lykkelig av hjemmelaget blåbærsyltetøy. Det gir glede å vite at noen har ruslet rundt i blåbærlyngen og tatt med seg hundrevis av bittesmå gaver hjem fra en raus skog.

Og tenk på sauer som ligger i månedsvis i grønne enger og tygger gress med langsomme kjevebevegelser, som stopper midt i et tygg for å se deg passere på vandringen din. Ullen som vokser seg tykk og myk, og bestemoren som handler en pose med nøster for å strikke sokker til barnebarna. Barnebarna tar på seg sokkene og tar på seg barndomsminner, sol og kløver, knyttes tett sammen med brekende storfamilier med spretne, små lam.   

Norske studier har vist at det å gå alene på tur i naturen, kan gjøre folk mindre ensomme. De som har utviklet et forhold til naturen, naturtilknytning, er generelt mindre ensomme enn andre, selv om de altså går på tur uten andre mennesker. Det kommer ikke helt klart fram av studiene hvorfor det er sånn. Så jeg tillater meg å kaste inn en hypotese fra sidelinjen: Vi er mindre ensomme i naturen, fordi vi får selskap av andre levende skapninger. Vi blir oppmerksomme på nærværet til blåmeisene, kastanjetreet, prestekragene og barkebillene. Og vi merker at vi ikke er alene, men knyttet sammen med alt og alle rundt oss, enten vi er i skogen, på vidda eller i en park. 

Det er ikke alltid like lett å kjenne på det samme innendørs når mørket har senket seg utenfor vinduet, og blått lys flimrer mot oss fra små og store skjermer. Men tingene vi omgir oss med, kan minne oss om at vi hører til i en større sammenheng.

Den vedfyrte keramikken jeg sitter igjen med etter denne sommeren, minner meg om menneskene jeg jobbet sammen med, men også om en liten trost som trippet trofast rundt beina mine, mens hun ryddet bort mark som ramlet fortumlet på bakken under vedarbeidet. Og jeg kjenner på takknemlighet overfor alle trærne. Overfor solskinn, regnværsdager og god jord som har latt dem vokse seg store, for til slutt å bli flyveaske i en svær ovn, som smelter på keramikken og skaper uventede farger og mønstre.

Jeg eier også mange historieløse ting. Når noen river en ting løs fra historien sin, kan det være fordi de ikke har tid til å fortelle, men det handler nok oftere om at de tjener mer penger dersom kjøperne slipper å forholde seg til akkurat disse historiene. De historieløse tingene avler ensomhet og sløver samvittigheten. Får vi høre historiene, kan vi stille spørsmål. Noen av spørsmålene jeg har stilt meg i møte med vedfyrt keramikk, vil nok få mer plass i et kommende innlegg om keramikk, klima og miljø.

Jeg er et moderne menneske med både fulltidsjobb og litt for mange hobbyer, så jeg har ikke ambisjoner om å sanke eller lage alt selv fra bunnen av. Men jeg vil litt oftere prøve å sette meg inn i hvor ting kommer fra og hvilken historie de kan fortelle hvis jeg lytter. Jeg vil bli kjent med plantene, dyrene, naturfenomenene og menneskene som har bidratt til å skape det jeg holder i hendene, slik at jeg ser hvilke fellesskap jeg er en del av.

Bilder av keramikken, kan du se her.

Og takk til Ole Martin Hamran for lån av to bilder: fyring og vedarbeid.